Tanker om å starte på folkehøgskole

Som en person som ikke klarer å si nei til noen, endte jeg med veldig mye jobb og fikk mindre og mindre tid til min store lidenskap, å synge, som var det jeg skulle bruke friåret til.

  09.09.2016 16:47
  Nyheter
  Hedmark

Etter videregående tok jeg et friår som skulle brukes på å jobbe litt og ellers drive med min store lidenskap; sang. Som en person som ikke klarer å si nei til noen, endte jeg i stedet med veldig mye jobb og fikk mindre og mindre tid til å synge. Jeg visste veldig lite om det å gå på folkehøgskole, og i utgangspunktet hadde jeg faktisk ingen planer om å gå folkehøgskole.

Til slutt ble det så frustrerende å ikke ha plass til hovedinteressen at jeg litt panisk søkte meg inn på en folkehøgskole.

Siden folkehøgskole var noe jeg tenkte jeg ikke skulle bruke tid på, vurderte jeg originalt mange alternativer for veien videre dette året. Først søkte jeg på et årsstudium i musikk på høyskolen og fikk skoleplass, men magefølelsen sa nei. Jeg var skolelei og usikker på om jeg i det hele tatt vil gå den retningen med utdanningen min. Så ble jeg i en periode tent på å dra til Australia eller New Zealand og jobbe meg rundt der. Jeg kom i kontakt med ei norsk jente som hjalp til på gårder i New Zealand og lønnen hennes var opphold og mat. Dette virket utrolig spennende og lærerikt, men jeg kjente at musikken var viktigere akkurat nå. Det ble en prioritet for meg å få klarhet i om musikk er noe jeg virkelig vil satse på eller om jeg kan leve med å ha det som en hobby. Altså blir året på folkehøgskole for meg et slags tenkeår for mitt forhold til musikk. Her har jeg alt tilrettelagt for å drive med lidenskapen så jeg kan finne ut hva jeg egentlig vil med det.

Jeg kjenner en del som har gått folkehøgskole, og en setning som går igjen blant dem er «Året på folkehøgskolen er et minne for livet.» Mange av dem har gjort tapre forsøk på å forklare meg hvorfor, men kom frem til at jeg egentlig må oppleve det for å virkelig forstå hva de snakker om.

Det er spesielt to store forskjeller fra videregående som slår meg. Her finnes det ingen allmennfag som alle skal gjennom, men kun fag direkte relevant til linja man går på. Du får virkelig fordype deg i interessen din uten å måtte vie unødvendig tid til ting som erosjon og pytagoras.

Og det jeg personlig setter mest pris på; karakterer finnes ikke. Det forferdelige jaget etter å prestere og oppnå høyest mulig tall er borte. Dette gjør at jeg går inn i klasserommet med en helt annen innstiling. Jeg er avslappet, tør mer og lærer mye mer.

Mange velger å søke seg inn på samme folkehøgskole som venner eller kjærester de allerede har. For meg var det aldri aktuelt, og jeg tror det ville hemmet opplevelsen min. Ved å dra hit helt alene har jeg ingen andre enn meg selv å lene meg på, og selv om det kan være veldig skummelt finnes det lite som er mer utviklende. Dessuten er det kjempelett å få nye venner her siden mange har like interesser og de fleste kommer til skolen med en veldig åpen innstilling.

Men skolehverdagen er ikke det som gjør folkehøgskolen spesiell. Siden alle bor sammen på et internat ved skolen, får man en unik mulighet til å være sosial etter skoletid. Det finnes tonnevis av aktiviteter som foregår og skolens lokaler er disponible for alle elever som vil bruke dem. Så skal det sies at når så mange ungdommer bor så tett sammen, er det nesten umulig at det ikke oppstår konflikter. Men det er kanskje her den viktigste lærdommen fra folkehøgkolen oppstår. Man får virkelig testet tålmodighet, toleranse og generelt egne grenser. Man blir veldig tilpasningsdyktig, men lærer også å stå for egne meninger. I det hele tatt utvikler man seg veldig som menneske.

– Anette Skogheim Lillestu