Kjære dagbok

Julia Sofie Sørum Bjørklund (17) begynte å skrive dagbok etter oppfordring fra psykologen sin. Etter to år med skriving, er resultatet noe helt annet.

– Jeg prøvde først å skrive en standard tradisjonell dagbok, forteller Julia Sofie.

Hun ville gjerne finne en metode som kunne hjelpe henne til å bli frisk, men syntes ikke dagbok-formatet fungerte.

– Det ga ikke noe effekt, så da skrev jeg bare det som kom opp i hodet mitt.

Resultatet ble en diktserie som gjenspeiler hennes følelser og tanker.

– Disse diktene viser utfordringen med å leve med psykiske lidelser, sier Julia Sofie. Hun forteller at det var skummelt å presentere dagboken, spesielt på lokalmønstringen. Der var det mange kjente, som ikke visste noe om hvordan hun hadde det.

Julia Sofie hadde likevel et ønske om å gjøre temaet psykisk helse mindre tabubelagt. Hun ville gjøre en forskjell.

– Jeg ville ta skrittet og si: hei, sånn er det å leve med det!

På scenen leste hun opp noen av diktene sine. Vi har fått et innblikk i historien bak tre av dem som ikke ble presentert.

– Diktet handler om veien fra en psykisk lidelse til å kunne være frisk. Det beskriver hvordan reisen kan bli utsatt, avlyst eller forhastet. De siste linjene er en tributt til alle som ikke klarte å kjempe imot sine psykiske lidelser lengre, og derfor ikke kommer frem til en fremtidlig verden. Dagen jeg skrev dette hadde jeg hatt en bra uke, men fikk et kraftig tilbakefall, og skrev diktet for å minne meg selv på at reisen er slitsom, men overkommelig.

– Dette handler om hvordan jeg har følt at folk alltid ønsker å trenge inn i tankene mine og analysere alt jeg gjør. Diktet representerer selvstendigheten man føler at man mister idet man innrømmer at man sliter psykisk. Den er en protest mot enkelte psykologimetoder som innebærer å telle poeng for å måle hvor syk man er. Slutten er en protest mot at mange sier at siden det «bare er i hodet» så er det lett å overkomme, for psykiske lidelser er ikke lett på noen måte. Diktet var skrevet etter en psykologtime der jeg måtte fylle ut skjema etter skjema så de kunne måle hvor lei meg jeg var.

– Diktet forteller hvordan alle psykiske lidelser blir satt under en kam. Man smelter alle som sliter psykisk sammen, når, i realiteten, alle psykiske lidelser oppleves forskjellig for hvert individ. De siste linjene forklarer hvor håpløst det føles å bli sett på som en sykdom (en deprimert, en med angst, en spiseforstyrret osv.) i stedet for et individ med individuelle problemer. Dette diktet var skrevet på en dag hvor jeg følte at jeg kun var regnet som en med psykisk lidelse, i stedet for meg selv.

Marthe Thorbjørnsen
Tekst
carla.braastad
Foto