Nervøsitet og humor

Lurer du på hvordan stemningen er i studio rett før sending?

Tekst: Mari Tåje

Idet nedtellingen starter, er hele studio merkelig nok ikledd en rolig, avslappet stemning. Ingen løper rundt og stresser, sånn som man skulle tro når slik en stor forestilling skal til å begynne. Folk, både i studio og bak scenen, ser på sceneskjermen mens de snakker oppspilt med hverandre.

En konferansier står i studio. Han er klar for å gå på scenen, men han er også nervøs. I hendene holder han en liten bunke med kort som han leser på: replikkene han skal si når han kommer ut på scenen. Foten hans går opp og ned, opp og ned der han står, midt utpå studiogulvet og leser. En annen konferansier kommer bort til ham, og de veksler et par ord før de setter seg ned.

En scenearbeider står ved inngangen til scenen med hendene i kryss over brystet. Det virker som han er nervøs, som om atmosfæren rundt de ventende artistene og scenearbeiderne som traver rundt, påvirker ham. Det er ikke rart; den noe stressede atmosfæren flyter rundt i form av tett varme og nerver.

Scenearbeideren blir borte en kort stund, og så kommer han tilbake med en krakk og et smil. Han går bort til en av deltakerne og ber henne sette seg på krakken. Så henter han et mikrofonstativ, og stiller det inn så det passer høyden hennes. Den røde leppestiften hennes lyser, og det gjør smilet hans også mens de snakker. Nervøsiteten hans ser ut til å ha forsvunnet helt; i dens sted finnes nå bare vennlig humor og munterhet.

Rett ved siden av dem er scene-entréen. Den koker av folk som snakker om det som skjer nå, og hva som skal skje videre. På scenen danser scenerøyken i luften og blir malt av de vakre fargene som slynges ut av lyskasterne. Stemningen i studio er seriøs, men også munter. Selv om kravet om ryddighet og orden presser på alle som flyr rundt, snakker de kameratslig sammen og letner den både klamme og tørre studioluften.

Plutselig skjer det noe i studio. Folk svirrer rundt og skynder seg for å få lyd, lys og bilde perfekt. Det er straks klart for at scenen skal sette over til studio. Ikke engang ett minutt senere blir studio stille, og de få som er igjen der inne samler seg bak kameraene for å se på sendingen. Et band blir intervjuet og sendingen går på skinner. Da intervjuet er over ser det ut som om sendingen fortsetter. På skjermen bak studio, som viser det som blir sendt på sceneskjermen, sendes fortsatt bilder fra der de sitter. Ser man på ansiktene til bandmedlemmene ser man at ingen var forberedte på dette, men de tenker kjapt og begynner å snakke om noe helt tilfeldig til det blir satt over til scenen igjen.

Du skjønner, det er dette som er magien med UKM: det går bra. Det er ikke alltid at ting fungerer slik de var ment til å fungere, men det gjør ikke noe. Det som betyr noe her er at man utvikler seg. Gjør man en feil får man hjelp til å rette den opp igjen av folk som ønsker å hjelpe. Dette gjør UKM til noe helt spesielt, for man blir aldri helt utlært i det man driver med.