Som en flokk 1. klassinger

Hvordan føles det å stå bak scenen og vente på sin tur?

UKM deltaker Tiril Løkken har stått bak scenen og observert deltakerne som skal opptre. Hun satte seg ned og skrev et lite stykke om hvordan det kanskje er å stå bak scenen, og skulle fremføre noe du har laget selv. Her er resultatet:

Jeg kan kjenne lukten av røyk stige opp i nesen. Deltagere og scenearbeidere løper frem og tilbake med et stresset utrykk i ansiktet. Noen av konfransierene går igjennom hva de skal si, mens andre står og tar bilder mens de hører de der ute i salen starte å telle ned. 5 sekunder, 4 sekunder, 3, 2, 1! Og med ett var forestillingen i gang.

Et par av danserne stiller seg opp en, to, tre meter foran meg og begynner å øve. Jeg står å ser på en stund og bare tenker “Hvorfor gjør ikke jeg det der, eller det der!” Jeg får masse inspirasjon, men kan samtidig kjenne at nervene komme. Som en flokk 1. klassinger som ikke klarer å bestemme seg for å være glade eller grue seg til å begynne på skolen. Eller i mitt tilfelle, gå på scenen.

Jeg kan høre en stemme der ute som snakker i vei om et eller annet. Men for meg er det bare lyder som ikke helt når frem til øret. Det eneste jeg klarer å tenke på er: Hvordan skal dette gå? Jeg går gjennom opptredenen min igjen og igjen inne i hodet mitt.

Idet jeg hører publikum klappe, og skjønner hvor mange folk det er der ute, kan jeg kjenne nervene komme tilbake. Jeg er rett og slett dritnervøs.

Så fikk jeg plutselig med meg ett ord. “Vi”. Vi, ja nemlig vi. For dette handler ikke bare om meg. Alle her er like nervøse og spente som det jeg er. Jeg ser meg rundt. Det er alle de små bevegelsene. Fikling med håret, biting av negler, tråkking fra fot til fot, trangen til å dra genseren så langt ned som mulig. Og jeg ser at det ikke bare er jeg som gruer meg. At vi til sammen kunne ha samlet en hel flokk med 1. klassinger.

Et band kommer tilbake fra scenen og ser misfornøyde ut. De snakket om at det ikke gikk så bra og jeg fikk lyst til å slå til dem og bare rope det til dem at DET VAR UTROLIG, OK!

Flere og flere går ut på scenen og blir ferdig og det blir færre og færre nervøse bevegelser hos de rundt meg, men flere og flere hos meg. Det føles ikke lenger som løpende 1. klassinger mer som sinte okser som står og tramper i bakken.

Sangere, dansere, band, en etter en forsvinner de ut på det som føles som det skumleste stedet i verden. Også kalt scenen. Et band som blir intervjuet sier noe som får folk til å le, men jeg får ikke frem et smil en gang. Det eneste jeg tenker på er hvorfor, hvorfor er jeg så nervøs?

Jeg hører en stemme bak meg si navnet mitt. “Ingrid!?” Jeg snur meg rundt og åpner munnen for å si ja, men det kommer ikke noe lyd så jeg strekker armen i været isteden. Mannen med hatt og briller som ser ut til å være en hyggelig fyr, forteller meg at jeg skal på om fem. Jeg nikker og tar ned hånda. Blikket mitt faller ned på den nye danseskoene mine. Også videre langs veggen og opp i taket. Slik står jeg i noen få sekunder før jeg stiller meg opp bak de lange og svarte sceneteppene.

Konfransierene er ferdig med å snakke og jeg går ut på scenen. Scenelyset skinner meg rett i øynene og i salen er det helt stille. Musikken min begynner og spille, og jeg begynner å danse. Det går overraskende bra i de første 35 sekundene helt til musikken plutselig stopper. Det gjør kroppen min også, jeg begynner å få panikk, men tar meg sammen og danser videre uten musikken.

For å være ærlig, synes jeg det er bedre. Da kan jeg fortelle min historie, og ikke sangens. Da blir det mer mitt.

Når jeg endelig blir ferdig. Og ser ut på publikum som står og klapper. Klapper til meg. Klapper for noe jeg har lagd. Kan jeg kjenne at nervene er helt borte. Ingen 1. klassinger ingen okser, bare meg. Ingrid.