Leserinnlegg fra Improworkshoppen

Tekst: Elisabeth Glesne Jeg kom litt sent til Improworkshoppen, men de andre hadde heldigvis ikke begynt.

Tekst: Elisabeth Glesne
Jeg kom litt sent til Improworkshoppen, men de andre hadde heldigvis ikke begynt. Kursholder Fredrik Jakobsen fortalte kort om hva impro egentlig er, før vi begynte på oppvarmingsoppgaver. Jeg kjente at jeg var litt nervøs før vi begynte, men det forsvant fort. Fredrik holdt hånden over hodet og lot som om han kastet en kniv på en av deltakerne. Deltakeren som fikk kniven mot seg skulle prøve å ta den imot, før han/hun sendte den videre. Og etter hvert som vi holdt på en stund gikk kniven fortere og fortere fra person til person. Etter hvert ble det sendt ut både røde, gule og grønne baller, granater og motorsager.
Etter oppvarminga ble vi inndelt i grupper på 6-7 stykk, med beskjed om at vi hadde 5 sekunder på å finne et lagnavn. Tida gikk fort, og navnet ble det første vi kom på; Adidas. Deretter fikk vi i oppgave å forme/lage en ting eller situasjon med kroppene våre uten å snakke. Det ble formet byer, familiemiddager og eventyr. Hele oppgaven gikk ut på at vi skulle øve oss på å bruke det de andre gjorde til å gjøre gruppa bedre. Og da den oppgaven var ferdig, ventet en ny lek på oss.
Vi dannet par, og fikk med oss et viktig «tips» før siste lek. «Nå skal dere ikke tenke utenfor boksen. Dere skal gjøre det enkelt for den andre og finne på nye ord til sammenhengen. De ordene som er innfor boksen er de som nesten sier seg litt selv.» Vi skulle si ord annethvert, og danne en fortelling. Jeg tenkte og tenkte hver gang det ble min tur. Det var vanskelig å finne ut hvilke ord man skulle velge. Her fikk vi enda et tips; Ikke tenk. Bare si det første som faller deg inn. Først tenkte jeg at dette ikke kom til å funke, men da vi kom i gang innså jeg at jeg hadde tatt feil. Ting gikk mye fortere og historiene begynte å ta form.