Kirsti Refseth Stubø
Da UKM snakket med henne hadde hun blitt 28 år, og spilte Strindberg sammen med Bjørn Sundquist på Det Norske Teater.
Da UKM snakket med henne hadde hun blitt 28 år, og spilte Strindberg sammen med Bjørn Sundquist på Det Norske Teater. I niende klasse fikk hun hele klassen med på å sette opp et selvskrevet stykke til Ungdommens Kulturmønstring. At de ikke kom til landsmønstringen syntes hun var blodig urettferdig. Senere greide hun det på egen hånd.
– Jada. Kirsti ler litt. – I niende klasse skrev vi et skuespill selv, og snekret kulisser i sløyden. Vi
trumfet igjennom at vi skulle dramatisere og jobbe med stykket i alle timene. Og alle måtte være med, til og med de som ikke ville. Vi jobbet med det hele tiden, og det skapte jo et helt spesielt samhold. Så da vi ikke gikk videre fra fylkesmønstringen syntes vi det var blodig urettferdig. Det hadde vært på sin plass å sende oss til landsmønstringa, syntes vi! Hehehe.
Senere skjedde rettferdigheten fyldest. Noen år senere fremførte hun en dialog fra An-Magrit, den samme som hun litt senere fremførte på teaterhøgskolen. Det bragte henne helt til landsmønstringen i Olavshallen i Trondheim.
– Det var veldig spesielt for meg. Siden jeg var helt for meg selv. Å gå helt alene ut på den store
scenen i Olavshallen. Det var stort. Første og siste gangen, tror jeg.
– Noe annet du husker godt?
– Hm. I og med at jeg kommer fra Singsås, som er ei lita bygd, var det jo artig å komme til steder og
skulle være med på forestilling. Hvis man er fra en større by, er det kanskje flere muligheter til å være med på sånt, men hos oss var det liksom langrenn og korps. Ikke så store muligheter for å dra i gang barneteater. Jeg tror jo dette er med på å sette i gang kreative krefter. Det er ikke sikkert vi hadde jobbet så målbevisst uten et konkret mål å jobbe mot. Artig å vise at man har lyst og kan!
– Enn hvis det er noen som tror de ikke er flinke nok?
– Har du lyst har du lov! Har man lyst, og har det artig, tror jeg alltid det vil komme noe bra ut av det. Og det er ikke opp i dagen hvem det er som skal være den flinkeste. Det er ikke sånn at du må være den tøffeste i klassen, eller med i den tøffeste gjengen. Alle har noe spesielt å komme med. Det er viktig at man gjør det man har lyst til å gjøre, og ikke prøver å etterligne noen. Jo mer forskjellig man er, jo bedre. Da får vi mer bredde og mangfold, og det er vel det UKM dreier seg om?
Foto: Fin Serck-Hanssen, brukt med tilatelse fra Det Norske Teatret
UKM intervjuet Kirsti Refseth Stubø i 2004