Eva & the Heartmaker

the shadows of the volcano that is Eva & The Heartmaker, because this mother is about to blow,» skrev Ryan Brockington i januar 2011. Lidenskapelige TV-tittere her hjemme husker henne fra Idol på TV2 i 2005, mens UKM husker henne som en ivrig deltaker på mønstringene våre, hvert eneste år fra hun var 13 til hun var 17. Siste gang hun deltok kom hun hele veien til det vi i dag kaller UKM-festivalen, men som i 2002 for anledningen het Nordsjøfestivalen og gikk av stabelen i Kristiansand.

Første gangen

UKM har vært så heldige å få et lite intervju med Eva Weel Skram om den tiden hvor hun deltok på UKM, hva hun husker og hvordan hun opplevde å være med på de forskjellige mønstringene. Dessuten fikk vi snakket litt om det å tørre å satse på en karriere i musikk, og noen av de sjansene hun har tatt og valgene hun har gjort underveis for å komme dit hun er i dag.

Eva og Kristoffer J. Sivertsen på UKM

Når vi spør om hun husker når hun deltok på UKM og hvor mange ganger hun var med, så svarer hun entusiastisk at hun var med vært eneste år fra hun var 13 til hun var 17 år. Den første gangen deltok hun med bandet Urgent (-Tror jeg… Jeg husker så dårlig, ler hun på telefonen).

Hun husker kanskje ikke navnet på bandet, men hun husker godt opplevelsen.

-Vi spilte cover av Anything About June med Unni Wilhelmsen og Teardrop med Massive Attack. Det var den eneste gangen jeg deltok med musikk jeg ikke har vært med å skrive selv, og den eneste gangen jeg ikke kom videre til fylkesmønstringen.

Likevel er dette et av de sterkeste minnene fra UKM, fordi det var første gangen hun sto på en stor scene foran et publikum.

-De fire første gangene deltok jeg med band, og siste gang, den gangen vi kom til landsmønstringen (det som i dag kalles UKM-festivalen. Red.anm.), var det bare meg på sang og en kompis på gitar.

Det eneste som skjedde av musikk var UKM

Når vi spør hvordan hun fikk høre om UKM første gangen, forteller hun at i Sogndal, -Som jo er et fotballsted, var UKM den gangen det eneste som skjedde av musikkarrangementer. Alle ungdommene visste om UKM, og de aller fleste som drev med musikk stilte opp på mønstringen.

Lokalmønstringene var en anledning til å samles og å møte likesinnede. -Vi tenkte aldri på det som skjedde på UKM som en konkurranse, det var mer som en huskonsert, en anledning til å vise til venner hva man holdt på med, forteller hun.

Skummelt på en bra måte

Et annet sterkt minne fra UKM var første gang hun kom til fylkesmønstringen i Sogn og Fjordane. Det var en masse ungdommer samlet over en helg på en skole og de sov på luftmadrasser i forskjellige klasserom. På kvelden var det diskotek og andre aktiviteter. Her fikk hun stå på en enda større scene og foran et enda større publikum.

-Jeg var kjempenervøs for å snakke mellom sangene, men ikke for å synge! Jeg var så nervøs for å snakke at jeg hadde skrevet manus for hva skulle si mellom låtene. Vi var jo blant de yngste og vi så jo opp til noen av de som var eldre. Det var litt skummelt å være en av de yngste, men samtidig var det veldig gøy!

-Det var skummelt på en bra måte, understreker hun til senere. Og forklarer: -Det var skummelt å skulle prestere foran så mange flinke folk, men det i en god og trygg setting på UKM. Så det var skummelt, men på en bra måte.

På fylkesmønstringen møtte hun og ble kjent med flere folk som hun skulle treffe igjen på musikklinja senere.

Festival og workshoper

Siste året hun var med på UKM så kom hun altså til UKM-festivalen, eller Nordsjøfestivalen som det het akkurat den ene gangen i 2002. Den var for anledningen i Kristiansand og hun husker at deltakerne bodde i noen hytter på en campingplass. Men, det hun husker best var at de fikk være med på mange kurs og workshoper.

Eva laget sangen Two Minutes sammen med Kristoffer J. Sivertsen (t.v.), Kurt André Aase (midten) og Kjetil Weel Høvig (t.h.) på workshop under UKM

På en workshop for sangere så ble de samlet i en kirke for å synge en acapellaversjon av Baby You Can Drive My Car med the Beatles, mens de i en annen skulle improvisere fram en låt i løpet av 20min som deretter skulle framføres.

For å illustrere hvordan man blir kjent med likesinnede på mønstringene, legger hun til at hun ble kjent med Kurt André Aase, som i dag er trommis i Pony the Pirate, fordi de kom på gruppe sammen på den andre workshopen. Pony the Pirate ble kåret til Årets Urørt av NRK i 2009.

I UKMs arkiver har vi da også funnet bilder både av Evas opptreden under festivalen, samt en reportasje fra låtskrivingsworkshopen.

Les reportasjen fra workshopen Eva deltok på

Skriv masse, øv masse, spill masse

Når vi spør Eva om hun har noen tips til hva man kan gjøre etter UKM dersom man vil prøve seg videre som artist, så drar hun først litt på det og sier at hun ikke har noe særlig med tips å komme med, men så:

-Skriv masse, øv masse, spill masse, sier hun bestemt, og legger til at UKM en god mulighet til å få vist seg fram og til å få litt av den sceneerfaringen man trenger som artist. -Og du må tørre å komme med ditt eget materiale, fortsetter hun.

-Også er det viktig at man tør å skrive sammen med andre. Mange er opptatt av at de vil skrive helt selv, men man skal ikke glemme at det viktigste når man skriver er å utvikle seg og det gjør man virkelig når man skriver sammen med andre.

Å være klar for hva som helst, når som helst

Hvis man vil prøve seg på et liv som artist, så må man være forberedt på å bruke lang tid, for det er lang vei til toppen. Når Eva var ferdig med videregående tok hun seg selv til side.

-Nå er jeg 19 år, sa jeg til meg selv, og jeg skal ikke ta noen utdanning før jeg prøver meg som artist. Tar du en utdanning, så vil du ha noe å falle tilbake på. Og har du noe å falle tilbake på, så faller du, fortsetter hun.

-Dessuten finnes det ingen skoler for å bli popvokalist, slik det gjør dersom du vil spille et instrument for eksempel, her er det kun learning by doing. Så jeg bestemte meg for at jeg skulle prøve i 10 år, og dersom jeg var blitt 30 år og ikke kommet noen vei, så var det en grunn til at jeg ikke var kommet noen vei. Og da kunne jeg ta en utdanning. Da hadde jeg iallfall prøvd. Men, nå har det gått 6 år og det ser da ikke så verst ut, sier hun, og jeg mener bestemt det er mulig å høre et smil i den andre enden. Men, det har ikke kommet gratis. Hun har jobbet hardt, hatt mange strøjobber, og det har kostet på flere måter, det å ikke ha noen forpliktelser, det å være klar for å gjøre hva som helst, når som helst.

Ta vare på stemmen

Til slutt kommer hun med et klart råd til unge, ambisiøse vokalister. -Ta vare på stemmen! Jeg tok aldri sangtimer og jeg varmet aldri opp – det var liksom bare tull. I de senere årene har hun merket at hun begynte å bli hes og hun vurderte å gå til en sangpedagog. Først var hun redd for å gjøre det, for at det skulle gå utover sæpreget i stemmen, men der tok hun feil.

-Jeg burde ha gjort det før. Jeg vil anbefale alle sangere å prøve å finne en sangpedagog som funker for dem. Men, du må ha et talent først, legger hun til. -Det er ikke noen vits hvis du er tonedøv!

-Hos en sangpedagog kan du lære masse og du vil kunne holde på lenger. Ting som å få masse søvn, drikke lite alkohol og å varme opp riktig. Det siste understreker hun, fordi selv begynte hun med feil måte å varme opp på, og endte med å nesten slite ut stemmen på oppvarming. -Hør med folk rundt deg, er Evas tips for å finne noen som kan hjelpe deg å ta vare på stemmen.