Karlsøy UKM 2023 – en hel dag med nervene i høyspenn
Som kommunekontakt og hovedansvarlig for planlegging og gjennomføring av UKM i Karlsøy har jeg fått det ærefulle oppdraget å ta del i barn og ungdom sine første steg som kunstnere og på scene. Jeg vil her forsøke å sette ord på hvordan en UKM-dag forløper, - fra tidlig om morgenen og fram til forestillinga starter.
Søndag 19.mars klokka 09.15 ankommer de første personene Ulaheim på Gamnes, hvor også årets utgave av lokalmønstringa i Karlsøy skal finne sted. Det er de to konferansierene Elise Bakken og Lill-Andrea Svendsen sammen med meg som tropper opp tidligst av alle denne søndags morgenen. Det er mye å få oversikt over for Elise og Lill-Andrea; konferansier-kort med all viktig informasjon om hvert eneste innslag må være riktig. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene når disse to jentene styrer scena!
Etter hvert dukker resten av arrangørgruppa opp, – en etter en. Det er til sammen 13 i tallet, – alle i alderen 14 – 17 år. Noen har vært med som arrangører før, andre gjør dette for aller første gang. Alle virker både litt usikre og spente på hva som ligger foran dem denne dagen.
I tillegg til de to faste arbeidsoppgavene konferansierer og scenearbeidere, er ungdommene fordelt på andre ansvarsområder også. På lista får de titler som: stolbærere, søppelposebyttere, popcorn-ansvarlig, kaffetraktere, kioskansvarlige, vaffelsteikere m.m. Alle går inn i de arbeidoppgaver de får fordelt, og dagen er definitivt i gang!
De første sangerne/musikerne begynner å fylle greenroom i halv tolv-tida. Spente finner de sitt reserverte bord og får tildelt sitt akkrediteringskort/deltakerkort som de kan henge rundt halsen. For lyd-og lys-mester Arne Grimstad begynte dagen i dag allerede i går kveld, da han rigget til alt utstyret. Nå har også han kommet, og kjører enkel lyd-, lys og røyksjekk. Nå kjenner de det! Den deilige og skumle pirringa nede i magen og hjertet som plutselig banker litt fortere. Det er i dag det skjer! Det er i dag de alle skal stå oppe på scena og synge og spille det de har øvd på. Det er i dag de skal få skinne i blinkende scenelys mens hjertet banker helt ute i fingertuppene.
Etter at sangerne har hatt felles stemme-oppvarming starter lydprøvene. De neste to-tre timene øves det på scena, mens Arne stiller lyd og scenearbeider Anton hjelper til med mikrofoner, mikrofonstativ og notestativ. På kjøkkenet steikes det vafler og deles ut brus til alle deltakerne. Kiosken er åpen og deltakerne har hele tiden mulighet til å få fylt opp sukkerlagrene sine… På greenroom surrer det i prat, latter og musikk. Noen står i et hjørne og øver på fellesdansen, noen øver på tekst, noen slapper av med spill på ipad mens andre sitter og koser seg med varm lunsj som ei hjertevarm mamma har levert på døra til sin håpefulle og hennes bandmedlemmer. En gitar må gjennomgå en liten rehabilitering på stemmeskruene med et skrujern og en parykk trekkes ned på et hode. Det råder ei kontrollert ukontrollert kaotisk stemning.
Danserne og kunstnerne har hatt seinere oppmøtetid enn de andre, men nå begynner også de å ankomme. Den ene cowboyhatten etter den andre svinser forbi for å stille opp til siste finpuss av linedansen de har lært av Mailen Mathisen i musikktimene på Hansnes skole. Taktfaste steg til rytmen og stemmen til Shania Twain kan både høres og føles i parketten. Kunstnerne og jeg har en liten felles gjennomgang om hvordan kunstutstillinga skal gjennomføres, og det gjøres avtaler om hvem som skal si hva.
Så er plutselig klokka nesten fire og det er klart for å kjøre gjennom hele programmet med konferansierer og det hele. En etter en kommer de ut på scena. I salen sitter resten av UKM-erne. De klapper og hoier og roper oppmuntrende ord til de som står på scena. Her råder det en stemning full av nerver og støtte, – de deler en felles forståelse for situasjonen de befinner seg i. Hvis noen feiler eller sliter med nervene, kan man høre taktfaste klapp og «dette klarer du!» fra salen. Dette skulle alle ha fått lov til å oppleve!
Gjennomgangen av programmet avsluttes i det de første publikummerne slippes inn i salen. Alle deltakerne samles i greenroom for en siste peptalk. «Gjør ditt beste, støtt hverandre, hjelp de som trenger det hvis du kan, vær stille på greenroom under forestillinga, stå klar når det nærmer seg din tur. Og sist men ikke minst: Lykke til og ha det gøy!» Jeg lar blikket hvile litt ved hver deltaker mens jeg snakker og prøver å sende noen trygghetsfølelser over til dem. Noen nervøse rykninger i et lite kinn og et par øyne som er i ferd med å fylles av tårer møter mine. «Trenger du å ha noen sammen med deg på scena?» spør jeg. Et tydelig nikk fra tiåringen, som snart skal ut på scena for aller første gang. Konferansierene trør støttende til. De trøster, oppmuntrer og strør om seg med klemmer og smil. De gjør en formidabel jobb! Dette må gå bra. Jeg krysser fingrene og gjør noen pusteøvelser i det skjulte.
Salen fylles jevnt opp med spente foreldre, søsken, tanter, onkler, besteforeldre, naboer og en senjaværing med halvlangt sølvstenket hår. Odd-Halvdan – UKM Arctic himself – har kjørt helt fra Finnsnes for å overvære UKM Karlsøy 2023. Skikkelig stas! Nå er også jurymedlemmene Trine Henriksen, Kris Dutte Solvang og Iben Hoel på plass ved sitt anviste bord, og etter at Ann-Olaug har hatt en siste gjennomgang av programmet med dem og veiledet dem i regler for videresending og bruk av vurderingskriterier og regler, er også de klare.
«VELKOMMEN TIL UKM 2023!!!» roper to strålende unge damer fra scenen, og UKM-forestillinga er i gang.
